Jeg leker ofte med tanker om at det flytter folk til min lille bygd. Noen som vil etablere seg med husdyr og barn. Noen som vil leve slik det går an å leve i en bygd med mange mil til nærmeste butikk og skole. Det gjør ikke det.
Etter brannen slo det meg at det finnes ikke hus å leie her. Ikke har de innlagt vann og er heller ikke tilknyttet strømmen. Husene er ofte i så dårlig skikk at man ikke kan bo i dem. For egentlig er det nok av gårder. Eller tomter til nye hus. Og det var vel første gangen jeg kjente snev av panikk, hvor skal jeg bo da?
Skogen er oppkjøpt av byens få innbyggere. Og husene forfaller. Andre skogseiere bor i større byer enten i länet eller sørpå, og har husene som jakt- og sommerhus. I september lyser det i boligene langs vilhelminaveien (mellom Lycksele og Vilhelmina, der jeg bor) og jeg ser hvor fint det er med folk på landet. Det er en uke i året da landsbygda fylles med liv.
Jordbruk og kombinasjonsnæringer (utmarksnæringer) er sysselsettinger ingen tror på i Västerbotten. Argumentene mot er mange og kloke. De politiske målene for landsbygden og fjellet forblir vakre og urealistiske. Og de krever en sort mennesker som viser initiativ og vilje til å leve etter vakre og urealistiske politiske mål. Jeg møter disse menneskene veldig sjelden.
Jeg gjorde et valg for 9 år siden da jeg flyttet hit til denne vanlige bygden, med alle klassiske symptomer på fraflytt og snart er min bygd en historie. Og jeg innser etter alle årene hvilken kontroversiell avgjørelse det var å flytte hit. Vi kjenner folk som er provosert og som aktiv venter på at flyttebilen også bestilles til min gård.
Norrbäck fotografert mot nord.
Norrbäck er en vanlig bygd. Og en vennlig bygd. Og jeg trives. Til dagens tekst har jeg valgt et bilde fra bygda, den midterste delen. Jeg ville vise mer av stedet enn min tomt og gårdsplass.
Wuolaberg bygger västerbottengård. Norrbäck 1:3. 