Sukk mitt hjerte, men brist ei

Ovnlavvu

Inne i vår egen bostad. Foto: Anne Wuolab

Jeg er fornærmet. Klart det. For ingen tenker jo på meg, fordi alle tenker bare på seg selv. Sukk. Sukk, mitt hjerte. Fornærmelsen har bygget seg opp den siste tiden av mine dager i Sápmi.

Jeg tenker på 6.februar. Det er den eneste dagen i året, da jeg ærlig vil kjenne meg som heltinne i min bygd, i mine landskap i mitt Sápmi. Det er den dagen, da jeg gledes over språket, klærne, joiken, ja til og med Nordkalottens mest mislikte dyr, reinen og kua, og at Sápmis forforeldre har tenkt og skapt smarte ting, gode ting, intelligente ting og åndelige ting og bidratt til at kulturen levde. De fikk kulturen til å puste, til å gløde, ja til og med driste seg på svimlende flygeturer.

En dag i året, og da spesielt 6 februar, vil jeg bare fråtse i og bade i den generøse, kreative, glade, medmenneskelige elskelige samiske kulturen. Jeg ville høre joiken i alle vindretninger, jeg ville blendes av koftesølvets glans og delta i lattersalvene. Det ble nesten slik.

For, fremdeles er det slik at fornorskningen, lovenes urettferdige paragrafer og tolkninger, politiske maktkamper, slektsfeider og den uendelige, men utrolige trettende, drakampen om hvem som har lidet mest de siste 50 årene, må få plass på vår egen dag. Er det pitesamene som det er mest synd om? Er det skogssamene? Eller de forferdelige by- og asfaltsamene? For nordsamer kan det jo ikke være, det vet jo ALLE. De er jo Sápmis egen hær av kulturimperialister. Fysj, dette!

Tenk, vi har en dag i året, som vi kan nyte oss, frydes over at ingen kulturdødsdom er blitt sann. Jeg sier det bare, om ikke jeg får feire neste 6.februar i solidaritetens reneste form, så blir jeg veldig fornærma. Jeg melder meg herved til offentligheten for å kunne gi den samiske folkesykdommen et ansikt. Folkesykdommen heter fornærmet. På etnisitetens vegner.

Reklamer

Kulda har tatt oss

Nuvttat

Nødvendige sko i kulda. Foto: Anne Wuolab

Det er ikke morsomt å sjekke nyhetene på nettet og heller ikke værmeldingskanalen www.yr.no. Kuldegradene de lover oss er for langt under null. Hele uka er gradestokken på -22 grader celsius. Til Lycksele har dem lovt -39 grader i natt, og det betyr cirka 10 grader varmere hos oss her på fjellet. Det er ingen trøst i det, det er fremdeles kaldt, -29 grader celsius. Jeg skriver om dette, fordi jeg fryser. Les videre

Skosying midt i maten

Det var hektisk i midt i januar. Mannen i huset var bedt om å være bønnemann for et frieri i Malå. Han måtte ordne seg sko og nye klær. Frieriet gikk bra. Brudgommen fikk ja og bruden rødmet pent og medgivende. Så nå må vi sy mer igjen, for det blir sikkert bryllup (og kanskje vi blir invitert) og da må klærne være i orden.