Løk i bøtter og spann i Amsterdam. Foto: Anne Wuolab.
Tog var transportmidlet ut av Sverige til Europa. Mannen var bestemt på det punktet. Han ba meg bestille billettene. Og når de kom i posten, så var det litt av en bunke. Sitteplasser, soveplasser og reisene var for fem personer, så alt i alt hadde jeg over 30 enkeltbilletter å holde orden på. Det gikk bra. Og vet dere, togene i Danmark er presise og følger tidstabellen. I Nederland var det også slik. Sverige hadde heller ikke forseninger. Men nattogene mellom København og Utrecht (Nederland), de var forsinket med 2 timer. Reisen vi startet på den 16.juni ble døpt til «The Tulip tour 2013».
Man ser mye sittende på sin plass i toget. Alle menneskene ombord er god underholdning. Det er barn som er verdensvante, det er unge med et utvalg av pryler som ville gjort hvilken som helst teknikkbutikk lei seg, fordi de ikke hadde fått solgt noe. Og det er eldre med matkurver, reisehåndbøker og et liv av tålmodighet å gi oss andre.
Vi andre er «family from Hell» med masse håndbagasje og tunge kofferter. Upraktisk som bare det. Vi krangler om reservasjoner og skuler mot alle som hever øyebrynet eller viser misnøye mot oss. Vi snakker høyt, spiller kort og har følelsesmessige utbrudd når vi taper nok en runde i ruter syv.
Nok et stopp ved en veikro. Foto: Heaika Wollberg.
Reisene gikk bra. Vi opplevde og tok bilder av hverandre. Vi brukte penger og koste oss med restaurant, reiseminner og opplevelser. Vi i familien likte Legoland og brukte faktisk en hel dag der. Vi bodde i Lalandia resort, en pengeslukende Las Vegas for barn. Det beste var minigolfbanen og toget til og fra «design-huset» vi leide. Det verste var den kunstige verden med malt blå himmel, konstant ettermiddagslys, barneklubber, lekeland, skibakke (max 10 meter) og kjølerommet på Supermarket med melk og vin i samme hylle.
En gammel stad og stor som Piteå. Foto: Anne Wuolab.
Vel framme i Nederland opplevde vi at VISA ikke er en akseptabel betalingsmåte. Kontanter løser dog alt, så etter noen uttag på ATM, var vi venner med verden. Og best var byen Alkmaar, en gammel by, med kanaler, ostbutikker, tøybutikker og kaffebaren Anne & Max. Jeg hadde sommerkjole på og sandaler. Jeg sminket meg og hadde diva solbriller. Jeg kjøpte accessoir og smakte på hvitt vin på selveste utebaren. Husbygget var langt borte.
Vi feiret min manns søsters 50 årsdag med grilling, sjokoladekake og mojito. Vi fikk innsyn i livet på Nederland. At naboer krangler om erstatningen på vindmøller, at de fleste sykler, at en hus på landet koster 6 millioner (160 kvadratmeter stort) og at om hagen ikke vedlikeholdes til en sann fryd, så rynked det på nesen. Noen kanskje til og med ytrer seg om at man kan jo kjøpe seg en hagemester i alle fall.
Utgangspunktet for vår reise. Foto: Per Wollberg.
Reisen gjennom Sverige skjedde med bil. Og veien nordover virket uendelig lang. Det var grønt overalt. Og frodig. Det ble smalere vei og lengre mellom byene, men naturen, den var storslagen.
Men det mest slående er likevel dette, at jordbruk og husdyr nesten ikke er synlige i mine hjemtrakter. Langs kysten av Norrland ja, men ikke langs elvedaler og fjellet. Synd.
Wuolaberg bygger västerbottengård. Norrbäck 1:3. 