Fritiden, en tid for frid

«Hva skal vi ha til middag i dag?» Spørsmålet dukker opp igjen etter å ha vært fraværende en hel uke. Juleskinken frister liksom ikke lengre. Prinskorvene er oppspiste og det samme er lammerullen. Så vi velger pannekaker og ertesuppe, selv om det er romjul og tirsdag. Les videre

Reklamer

Julerapport

Vi blir inne ett døgn til. Foto: Anne Wuolab.

Vi har ikke startet traktoren i dag, selv om det har kommet ned 20 cm snø. Den er lett og tørr, fantastisk! Vi har romantisk jul! Vi har tradisjonell jul! Vi har idealbildet av jul!

Vi har -18 grader ute, og ca +20 inne. Gassen brenner og varmer bra. Julematen smakes om og om igjen. En mann i huset klager på lett kvalme av all godteri.

Jule-evangeliet lest opp av to guttebarn er klart: vi har den beste julen noensinne!

Julegodteri lages

En sukkerbaker. Foto: Anne Wuolab.

Juletradisjoner har vi ikke så mange av. Et for stort juletre overlesset med glitter, kuler og hjemmelaget pynt kan kvalifisere for det. Vi baker litt. Noen sorter alltid, men også noen nye. Det samme gjelder middagsmat, drikker, desserter og godteri. I fjor ble det hjemmelagede fløtekarameller. I år ble det polkagriser. De ble gode og mange. Og vi kan gi bort noe som julegaver.

Jeg skal lage en dørdekorasjon av granris. Det er forresten en tradisjon, jeg har gjort kranser for femte år på rad.

Hjemmelagede! Det er en julegave i seg. Foto: Anne Wuolab.

Amaryllisen er nå ferdigblomstret. Røde stearinlys er alle oppbrente. Julegavene er innkjøpt og julebrevet er sendt. Vi er i rute. Til og med adventskulda har banket på å gitt oss frysninger og noe å bekymre oss om.

Kjøpe rein

– Om jeg begynner med rein, blir du glad da? En blåøyd tiåring spør meg sent en kveld. Vi ligger i hans seng. Jeg har massert føttene hans. Trykket på punkter for mage og blodsirkulasjon. Han har hatt øynene igjen og ligget helt stille. Når jeg var ferdig la vi oss bredvid hverandre. Han ligger under teppet og med hodet på armen min.

Jeg tenner en flamme. Foto. Heaika Wollberg.

Jeg har fortalt anekdoter fra min oppvekst. Om reinkalven som kom og snuste på kinnet mitt i reingjerdet. Jeg var syv år da og vandret for meg selv i reingjerdet. Det var varmt og tørt. Det var hår i luften og sandstøv. Det luktet opptrampet jord. Rundt meg står fire lassokastere med støvete bukser og capsen er dratt langt ned i panna.

Hvite skyer deler seg med jevne mellomrom og slipper en het sol fram. Det er varmt og vinden bare kjærtegner. Bjeller klinger til når flokken setter i gang sin hvileløse rundgang i gjerdet. Jeg hører et svisj når lassoen kastes mot kalven med stjerne i pannen.

Jeg smiler mot min sønn og svelger unna gledestårene. Jeg vil svinge ham rundt i min favn og skrive ut en gledelig: Ja! Det dukker opp enda flere minner fram og jeg hører joiken min far tok til hjelp for å roe ned de minste og mest engstelige kalvene. De som sprellet og trengte ekstra omsorg da merket ble skjært inn. De som trengte litt mere tid for å temmes av menneskehånden.

-Vil du det? Jeg spør ham tilbake. Han nikker. Og han spør om reinmerket sitt igjen og hvordan han skal lære å snitte til det.

Akkurat da bestemmer jeg meg for å kjøpe rein. Og tenker ikke mere på beitekrise, krangel med bønder om nedtrampede enger eller islagde fjelldaler og hyttelivet som våkner til livet på våren i kalvingslandet.

Sammen kan vi merke reinkalver på sensommeren.