Clonetroopers i hverdagen

Captain Rex og Commander før de deltar i den store clonewars- kriget på gårdsplassen. Foto: Per Wollberg.

Captain Rex og Commander før de deltar i den store clonewars- kriget på gårdsplassen. Foto: Per Wollberg.

For de som tror at bygdebarn har skogen, jorden og dyrene som hovedinteresse har helt rett. Det som også er sant er at den store verden er veldig til stede i en liten bygd med 13 personer og fem hushold.

I mitt hjem og på gårdsplassen foregår det nemlig stjernekrig. Eller er det klonekrig? I alle fall så har Captain Rex og Commander til oppdrag å stoppe superdroidene. De er riktig nok trege, men er gode skyttere. De er derfor vanskelig å eliminere. Droidene er raskere, men desto mere sårbare. Det holder å skyte dem i overarmen, da faller de.

Captain Rex ankom mitt hus lørdag ettermiddag, etter å ha innhandlet en riktig hjelm til 799 kroner i leketøysbutikken. Captain Rex hadde da spart i seks måneder. Han har nemlig lagt til side månedspenger, pantet tomgods og tjent penger på potetåkeren. Hjelmen er kjøpt, men kiminskjolden, et skuddsikkert skjold, er hjemmegjort av Star Wars legokartongen.

Gammel ishockey beskyttelse blir bra som kroppskjold. Foto: Anne Wuolab.

Gammel ishockey beskyttelse blir bra som kroppskjold. Foto: Anne Wuolab.

Commander har vært her en lengre periode. Den hjelmen kostet 699 kroner. Også den ble det spart til ved hjelp av gudforeldre. Og siden da har Clonewars og Star Wars blitt en dagligdags syssel. Kanskje er det en lek? Eller er det rollespill og LIVE?

Men det mest positive med dette som jeg kan se det, er at engelsken er betydelig utviklet hos disse krigerne. Det høres jevnlig: «I am Captain Rex, you can call me Captein or Sir.» Og når det virkelig brenner: «Go, go, go!»

Reklamer

Aron og Myggan

Myggan med langt hår. Foto: Anne Wuolab.

Myggan med langt hår. Foto: Anne Wuolab.

Etter anmodning fra leserne, så vil vi nå presentere skulpturene til tiåringen nærmere. Som kulturjournalist har jeg tatt mitt ansvar og intervjuet tiåringen om hans kreasjon og verk. Her hjemme heter de Aron og Myggan, altså en mann og en kvinne. De er inspirert av filmen, Bortspolad. Siden sist så har han utviklet dem noe, nå synger kvinnen, Myggan, også. Kvinnan er blitt tydeligere med langt hår. Navnene er forresten hentet fra bøkene Dalslands-deckarna, forøvrig en bokserie som vekker stor begeistring hos yngste mann.

Myggan synger synger for full hals. Foto: Anne Wuolab.

Myggan synger synger for full hals. Foto: Anne Wuolab.

Myggan synger: «Det er ikke ris, men larver små. Larver, larver, laaaaaaaaarver!». Det er en scene i filmen der hovedkarakteren, en snobbete husmus, Roddy, spiser mat, og de bgynner å røre på seg … Hovedkarakteren har havnet i kloakkrottenes verden.

Kort anmeldelse av filmen (av tiåringen og yngste mann): Filmen er bra fordi den har humor, en god historie (ulike replikker framsies og handlingen spilles opp her på kjøkkengolvet) og veldig bra musikk. Blant annet sangen Don´t Worry, Be Happy. Derfor avslutter vi filmanmeldelsen med en sang fra filmen. Det er når hovedkarakteren har møtt heltinnen, Rita. En tøff brud som kjører en båt og har utfordret mafiabossen i kloakkrotteverden. Han sitter på en gummiand festet på et rep etter båten, og synger da denne sangen:

Skulpturene på sin faste plass på vinduskarmen. Foto: Anne Wuolab.

Skulpturene på sin faste plass på vinduskarmen. Foto: Anne Wuolab.

«Jag kan aldrig smita, från iskalda Rita. Hon är i mitt tycke, ett riktigt kuttersmycke. Hun gav av mig båten, och jag blir aldrig forlåten.» Larvene på kanalkanten synger da i kor dette: «Stakkars Roddy, varm ditt hjärta, lille Rita vill inte tacka dig och forlåta.»

Lovely Rita

Les også: Pyssel av en gutt.

Duojara nieida – syerskens datter

Syrom er viktig. Helt inn i margen kjenner jeg for det. Hyller der stoff og klede kan ligge pent brettet. Bokser der alle andre småting kan samles. Og dyre bånd ligger i plastkorger og trådrullene er tilgjengelige på en smart ordning for dem. Symaskinen står alltid framme. Det gjør også de skarpeste saksene, målebåndene og en liten boks med knappenåler. De må ha farge på hodene.

Med denne har jeg sydd Barbieklær, rakkas- sovetelt og loavdda- teltduk. Jeg er tredje generasjon kvinne på denne maskinen som ble min for 30 år siden. Foto: Per Wollberg.

Med denne har jeg sydd Barbieklær, rakkas- sovetelt og loavdda- teltduk. Jeg er tredje generasjon kvinne på denne maskinen som ble min for 30 år siden. Foto: Per Wollberg.

Jeg har tilbrakt min barndom i syrom. Noen ganger var det masse hår på grunn av skosying. Da lekte jeg litt med den bløte barken. Og vet du, lukten sitter i nesen. Den er krydret, mild og fantastisk! Jeg sydde suovenirer med mor og tjente penger på somrene. For dem kjøpte jeg inn de dyreste Barbie- dukkene. Langt hår, glitterkjoler og små-små askepott sko.

Jeg sydde klær til dem. Bukser. Skjørt. Overdeler og topper. Og kjoler. I dag kan jeg tenke på hvordan jeg som ni- åring klarte å se klær til disse magre dukkene? Jeg husker mor lærte meg snittet til bukser. Og hva gjaldt ermer, så brukte jeg snittet til en kofte-erme. Det gikk en del småbiter av mammas stofflager.

Nå får jeg mitt syrom. Litt med gråten i halsen er det jo. Jeg kommer ikke til å kunne vise fram mitt verkstad til henne som lærte meg syingens teknikker. Og der er heller ikke  så mange Barbie- dukker å sy til lengre.

Men tenk om mine sønner lærer mer enn å sy en rak søm med symaskinen!

Yrkesskade og daglig motor

Piknik i en badepark i Ballangen. Foto: Anne Wuolab.

Piknik i en badepark i Ballangen. Foto: Anne Wuolab.

Det går en liter kaffe til meg daglig. Det er ca halvparten av det jeg drakk for seks år siden. Da var jeg journalist på heltid. Da var kaffekoppen en følgesvenn fra morgen til endt arbeidsdag. På jobbreiser levde jeg så å si på svart kaffe. Hjemme ble det mindre. Men da jeg gikk jeg på besøk ble det fort noen kopper.

Som en trendig person, så ble kaffebarer besøk, de gangene jeg var i byer. Kaffe med smak, kaffe med varmvispet melk, uten koffein mm ble smakt på. Jeg drakk. Rynket litt på nesen, men er det moderne, så holdt jeg ut de nye drikkene. Jeg har vært så heldig å besøke Brasil og drikke kaffe der. En pitteliten kopp med sterk og ren kaffe i. Etter det går det ikke med smaksatt kaffe lengre. Forresten, løgn. Ingenting er som Irish coffee eller ekte karsk ute ved et bål. De to smaksettingen LIKER jeg.

Pause etter noen timers vandring i de dype skogene her. Foto: Anne Wuolab.

Pause etter noen timers vandring i de dype skogene her. Foto: Anne Wuolab.

Med en slik konsumsjon gjennom mitt yrkesaktive liv er koffeinavhengigheten stor. Hodepinen kommer når kaffen jeg drikker er for svak og til og med om det blir for få kopper. Jeg tror at kaffedrikking er min yrkesskade. Jeg har over seks år klart å halvere konsumsjonen, men å slutte helt, krever flere år og min godvilje.

I dag, som alle andre morgener, står jeg opp til ferdigkokt kaffe. Favorittkoppen er fylt med vanlig, svart kaffe. En kaffepanne med sju dl kaffe nytes av meg og min mann. Morgenstundene er våre dates! Forutenom prat om daglige gjøremål og diskusjon om nyhetene på radio, har jeg fått kjærlighetserklæring i form av en handling: kaffekoking. Han står opp 15 minutter før meg hver morgen.

Ordets sanne betydelse

Kjøkkenhage. Foto: Anne Wuolab.

Kjøkkenhage. Foto: Anne Wuolab.

Kjøkkenhage, en hage i kjøkkenet. I ordets sanne betydelse så har jeg det. I en grønn plastkasse i vinduskarmen, står seks krukker. To paprika, tre pasjonsfruktplanter og alles overraskelse; granatepleplante.

Den håper vi blir til et tre, i alle fall, så at den står i en krukke innomhus. Tanken om granatepler er svindlende!

Mer om vår høst, se Høsten- Šaddagat.

Niestti – Proviant

10 kr betales til dem som fyller en bøtte. Foto: Anne Wuolab.

10 kr betales til dem som fyller en bøtte. Foto: Anne Wuolab.

Solen skinte fantastisk i går! Det var som om sommeren hadde kommet tilbake. Flisjakka måtte av, for sola (Beaivváš, áhčážan) sendte varme stråler og smilte. Jorda (Eanan, eatnážan) takket for varmen, og ga slitne blomster nytt liv. Blåklint og blåeld sto strålende blå i rabatter og lund. Midtsommerblomster tittet fram blant nedvisnet og gult gress. Bringebærene rødmet seg blårød og glemte tidligere kuldenetter. Nå henger de snarere fristene, røde og sikkert søte også. Vinden (Bieggaolmmái) blandet seg inn i denne idyllen og strøk mine kinn ømt. Vinden var lun og aspen i skogskanten skalv i draget. For mine øre var det som å høre søljer (risku, samisk silverbrosje).

Ovatia potetsort. Foto: Anne Wuolab.

Ovatia potetsort. Foto: Anne Wuolab.

Som om dette ikke var nok så hadde sommerens strev i potetåkeren gitt beskjed: stor og mye potet. Våre tre sorter, mandel, Ovatia og King Edvard sikrer oss vintermat og settepotet til neste vår. Vi var halvveis i potetopptakinga, når vår jeger kom for å hente oss til elgbyttet. En toårig elgokse (varit) ble fraktet på gården. Nå har vi kjøtt til kommende år også.

Og som prikken over i’en, så tørker jeg krydder i ovnen. Smak til potetene og kjøttgrytene er også sanket inn og klar.

Ervervde kunnskaper prøves, som å flå fint. Foto: Heaika Wollberg.

Ervervde kunnskaper prøves, som å flå fint. Foto: Heaika Wollberg.

For meg gjenstår en takkestund med Juksáhkká (Jaktgudinnen) og Leaibeolmmái (Dyrepasseren). Det må jeg ikke glemme.

Skolebarn

Vi bor virkelig in «the middle of nowhere». Barna mine skal på skolen mandag til fredag. Skolereisen tar 50 minutter. Først tar de rutebussen Vilhelmina – Lycksele. Så venter en taxi på bussholdeplassen i Lycksele for å frakte de to og noen flere barn til de ulike skolene. I løpet av ti minutter er de på skolen, og da er klokka 08.25. Da har min barn vært på reisefot siden 07.20.

Høyeste ønsker nå: En LEGO basstasjon av Star Wars type, egen mobiltelefon og bredband hjemme. Foto: Heaika Wollberg.

Høyeste ønsker nå: En LEGO basstasjon av Star Wars type, egen mobiltelefon og bredband hjemme. Foto: Heaika Wollberg.

Skoledagen er blitt noe forlenget for han i mellanstadiet. Jeg er litt overveldet av at min gutt tar mer ansvar på strak arm og har sånn system over sitt liv. Lekser huskes, de ulike aktivitetene og alt som skal med f.eks skogsklær, gymklær, penger til skolecafé, krukke å plante frø i og tomme syltetøysglass for å lage lyslamper pakkes ned i sekken kvelden før. Det skjedde noe i denne sommeren og når han forlot tredje klasse og nå i høst begynte i fjerde ( I Norge er han i femte klasse). Nå slenges en engelsk glosebok under nesen på meg for han skal pugge dem. Så jeg drikker kaffe og spør om he is, minute, at the bus stop osv.

Samiskundervisningen er ikke kommet ordentlig i gang ennå nå i høst. I to år har de hatt fjernundervisning. Til min irritasjon fungerer det veldig bra. Jeg hadde håpet på det motsatte slik at jeg kunne kreve en lys levende lærer til timene og ikke en datamaskin med mange fancye program som gjør samiskundervisningen både spennende og givende. Men min sønn er min advokat på skolen, for han erklærte i vinter til både rektor og klasselærer: «Min mor synes at jeg lærer for lite samisk og om samer her på skolen!»

Men en tiåring er ikke fornøyd med å bare omgås kompiser under skoletid. Så jeg har forpliktet meg til å være privatsjåfør. Jeg stiller opp når det er disco på skolen, eller når han vil besøke en kompis etter skoledagen. Mor jobber da overtid, ordner med mat og discoklær på kontoret mitt. Det neste vi diskuterer er å være sjåfør til trening. Tiåringen ønsker å trene bryting to ganger i uka. Jeg vurderer å si ja.

Jeg kan jo bo med den neste samiske OL -mesteren og gullmedaljør i bryting (Jon Rønningen, 1992), og skulle da 120 km daglig pendling være noe å bråke om nå?