Ferdigstille en catwalk

Detalje av peskens krage. Foto: Anne Wuolab.

Jeg har en utstilling om samiske bruder den 6. februar i Gøteborg. Jeg har sydd koftene, men pesken er ikke ferdig. Den småsyr jeg på nå. Jeg kaller den for vinterbruden. Jeg har hatt utstillingen på Umeå Fashion Week, og nå er den i Gøteborg på Röhsska museet (designmuseum). Denne gangen er det med catwalk og modeller. Jeg kan ikke en gang beskrive hvor stort og spennende jeg synes dette er.

Her er informasjonen fra museet.

Foret til pesken "Dálvealbmi". Foto: Anne Wuolab.

 

Amaryllisfeber nå i midtvinteren

En amarylisknopp vokser fram. Foto: Anne Wuolab.

For Mannen er amaryllis den vakreste blomst han vet. Så til advent kjøper jeg en løk, som vokser til og blomstrer til jula. Det skal være røde blomster, eller klokker, på den. I følge Mannen er de som vakrest.

Min jobb de siste tre årene har vært å ta vare på løken etter blomstring. Så jeg vanner og tar bort gule blad. På forsommeren tar jeg den ut i drivhuset, der den får hvile seg og samle næring. Og for min del, så skjer det mest fantastiske der i drivhuset. Løken yngler (sikkert ikke riktig verb hva gjelder blomster) av seg og mange miniløker vokser til. Jeg deler dem, setter dem i mindre potter og vanner. De vokser. Idiotisk nok så tror jeg at de skal blomstre…

Nå skjer et Under med en løk, som jeg har pleiet i tre år. Denne løken har jeg delt fra «Moderløken» og nå minsann, ser jeg en knopp komme fram mellom bladene. Kanskje den blomstrer til påsken?

Det beste er at jeg har yngre løker på vekst, så tenk om jeg blir selvforsynt med Mannens juleblomst? Nå er det bekreftet; jeg har fått «grønne fingre».

Vekstene hviler over vinteren. Foto: Anne Wuolab.

 

Med på loppis på nettet

Denne selger jeg ikke. Foto: Anne Wuolab.

Nå har jeg tenkt å selge unna saker å ting via loppis på nettet. Som jeg har slitt med idéen! Det er sikkert enkelt, så jeg vet ikke helt hva som hindrer meg. Så da selger jeg unna nuvttagat (skaller), barneski og noe fint brukte klær. Eller skal jeg si vintage og få god pris på dem? Nå starter jeg.

Noen nettloppiser:

Blocket, Tradera, loppi.se

 

Besøk på designmessen Formex i Stockholm

Noen ganger får man en gave bare for at. Jeg fikk en gave (reise, hotell og inngangsbilletter betalt) i form av et besøk på nordisk største designmesse i Stockholm, Formex. Jeg var der fredag 20 januar med Lycksele skogsmuseum og gikk ganske mange timer blant utstillinger, foretak, designere og gjester, som meg.

Reinskinn og horn er hva et danskt innredningsbutikk satser på i år. Foto: Anne Wuolab.

Det var stort og mettende for øynene. Min spaning sier at skinn, pels, fjær og dusker er store trender innom innredning og klær. Når det gjelder matprodukter så ser det ut som småskalighet og naturlige råvarer er større trender enn merkelappene Fairtrade og økologi.

Mia Törnblom. Foto: Anne Wuolab.

Jeg fikk også hørt på Mia Törnblom og kjøpte en bok hun signerte med : Härliga Anne! Nesten så jeg kan lure dere til å tro at vi er kompiser. Som vanlig er hun tydelig i sitt budskap om å være et bedre menneske uten smålighet, misunnelse og offerkofte. Fint å høre på, men vanskelig å følge opp.

Nå forbereder jeg en redegjørelse av reisen og messebesøket for Skogsmuséet og Lycksele sameforening. Og kjenner at det var bra jeg hadde kamera med. Hvordan skal man ellers kunne forklare alt det vakre og rare man så?

Her kan dere se en liten videosnutt på Mia Törnbloms forelesning.

Midt i vinteren

Vinterens fritid og arbeid. Foto: Anne Wuolab

Vi er midt i vinteren nå. Og jeg er fornøyd. Det er passe med snø og nok kuldegrader til at man kan være ute uten å bli bløt på beina. Og man kan kle seg i varmende ull, bruke lue og votter og være vinterkledd. Inne tusler vi rundt med tøfler på bena og ullgensere på. Vi sitter med pledd rundt beina når vi ser på tv og potteplantene får seg en velfortjent hvilepause i vinduskarmen. Det er noe kaldere ved vinduene.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal klage på.

Dagens temperatur: -4 garder celsius.

Dagens vær: Snø og litt vind.

Og sola har vært her lenge nå.

O Sápmi, mitt bjørnehjerte

Jeg leker med sangen til Kate Bush, Oh England, My Lionheart. For jeg kan noen ganger lure på hvor denne nasjonalistiske drivkraften min kommer fra. Hva vekker den og driver den? Hvorfor dette altomfattende interesse og jobb for Sápmi? Et samfunnsbygge som bare engasjerer meg om og om igjen. Mitt yrkesliv har dreiet seg om dette ene: Sápmi. Jobbe med språket, historien, kulturen, estetikken, åndeligheten, helligdommen, med menneskene. Som en fagidiot. Er det samisk, så er jeg på. Eller knarkoman som blir høy på Sápmi.

Rekvisita i Sápmi. Foto: Anne Wuolab.

Jeg vet. Sápmi har brister. Rasistisk, sier noen. Forskjellsbehandlende og hovmodig, sier andre. Misunnelig, snål og ekskluderende, vil de fleste nikke til.

Jeg vil at Sápmi skal få tilbake sitt bjørnehjerte. Slippe redsel og pålagt skam. For myten sier at bjørnen var den som ga hjelp til Gud på sin vandring i Sápmi, og som takk skulle leve det gode liv. Sove gjennom vinteren, aldri fryse, aldri sulte. Kanskje det er svaret, å jobbe med Sápmi er å jobbe seg fri? Fri til å si nei til redsel og utryggheten. Å stå stødig og vandre freidig. Klarer jeg det, Sápmi? Fri, stødig og freidig.

Hvordan forvalte fadderskapet?

Det er enkelt å si ja til å være fadder. Det er enkelt å kle opp seg for å stå i kirka sammen med foreldrene og se barnet døpes. Og det er enkelt å kjøpe presanger til fødselsdagene og julen. Men dagene der i mellom og etter alle gode intensjoner om å være der for ditt gudbarn. Hvordan følger man opp dette? Jeg har ikke funnet noen god løsning.

Det er ikke feil på ambisjonene mine. Jeg synes det er gledelig og ærefullt å bli bedt om å være gudmor. Jeg vil følge opp barnet. Og jeg vil ha en gudmor-relasjon til fadderbarnet, også etter festmiddagen på dåpsdagen. Det kan ikke være feil å bry seg og engasjere seg for de man sier ja til og ønsker seg inn i livet sitt.

I dag har to av mine tre gudbarn fødselsdag. Den ene fyller 21 år og den andre 4 år.

Egen designet sølje av engelske pund. Risku, ieš hábmen. Foto: Anne Wuolab.

21-åringen har nettopp døpt sitt eget barn, jobber og er samboende. Jeg har prøvd å følge med, men vet ikke helt om jeg er godkjent som gudmor. Jeg vet ikke hva som er han yndlingsfarge, eller om han liker de samiskinspirerte klærne jeg alltid sender ham. Han takker i alle fall høflig for dem. Jeg vet at han liker sport, spesielt fotball, og er flink til å temme kjørerein. Han har fått dilla på spesialkaffe og sender meg bilder på hans lille datter. Men jeg prater ikke med ham så ofte, sånn «prate ordentlig». Jeg tenker i alle fall at han er en sånn ung mann som jeg liker at unge menn er.

4-åringen har jeg enda mindre kjennskap til. Jeg har bilde av henne på veggen. Hun er min gáibmi (navnesøster), og det varmer ekstra. Jeg får sjelden besøkt henne, så jeg har likssom ikke noe inntrykk av jenta. Hun er sikkert som andre fireåringer, men jeg ville gjerne kjent til hennes egenheter, sprell og idéer. Tenk om hun er historieforteller? Jeg ville likt å høre på.

Som barn følte jeg en spesiell tilhørighet til mine gudforeldre. Jeg kjente meg elsket av dem fordi de alltid ble glad av å se meg og ville vite om mitt liv og gjøremål. Noen gaver husker jeg, men jeg husker mest samtalene. Hvert år sender jeg dem egne julebrev, og jeg får julekort med skrapelodd av dem.

Jeg vil med denne refleksjonen gratulere mine gudbarn hjertligst med dagen! Måtte dagen bli god og kjærlighetsfull. Og alle andre dager i året.

PS: Hva synes du er viktig som gudforelder?

Sannheten om nyåret

C-vitamin desserter for anledning. Foto: Anne Wuolab.

Om man ikke kan skrive positive og peppende innlegg i bloggen sin, skal man la være å skrive noe. Jeg har tenkt å bryte den lille regelen her og nå, og for denne gangen.

For sannheten er at denne familien har siden 23. desember vært febersyk og hostet. Det har vært influensa og kanskje lungebetennelse (vet ikke sikkert, for vi har ikke vært hos legen). Uansvarlig kanskje å ikke besøke legen, men etter et brev fra landstinget om at de ikke lengre tar i mot folk med influensa, halsfluss, forkjølelse eller lignende besvær, så lot vi dette være. Landstinget har vært veldig tydelig i sin informasjon om at PENCILIN, ANTIBIOTIKA ikke vil bli gitt ved slike sykdomstilfeller. Kun hvile ordineres. Javel.

Boksirkel for litteraturprat er startet

I noen år nå har jeg og en venn diskutert bøker. Vi leser ganske forskejllige ting, og tipser hverandre om forfattere og bøker. Hun leser kriminalromaner, mens jeg leser chiclitt, magasiner og selvhjelpsbøker. Jeg leser sjelden kriminalromaner lengre. Jeg leste den optimale boken i den sjangeren av Unni Lindell. Og siden er alle andre kriminalromaner uinteressante. Og jeg innbiller meg at hun nok ikke leser selvhjelpsbøker, hun har gjennomskuet den type lesestoff for å være humbug.

Vel, vi har hatt mange gode samtaler og et år ga jeg henne et korttidsabonnement på magasinet VI läser, som jeg selv er stor fan av. Og nå har vi startet en boksirkel. Så da kan vi strukturere treffene, lesingen og samtalene.

Bok O Nian heter vi, og selvfølgelig, jeg har startet en blogg for sirkelen.

Hverdagens knall og fall

Jula ble ryddet ut i disse dager. Girlanderen ble rullet i hop, og stjerna i toppen ble varsomt tatt ned. Jeg hostet noen ganger mellom de ulike stasjonene med julepyntnedpakking. Julepyntboksen fyltes varlig. Denne ryddingen var det bare hunden som var interessert følge med i. Og da treet ble skrudd fra foten og løftes ut, skjer det årlige etterjulsunderet: granbarret regner ned på golvet og lager en sti ut ytterdøra. Jeg ristet matta og kostet. Granbarrsduften er borte. Ikke en eterisk dråpe som kan fylle huset med forventningslukta. Et lite sukk ble det.