De evige detaljene

Avis som isolering. Se dato på denne Västerbottens Kuriren. Foto: Anne Wuolab,

Avis som isolering. Se dato på denne Västerbottens Kuriren. Foto: Anne Wuolab,

Et hus preget av hender. Av verktøy. Påvirket av trender og influenser. Et hus formet av økonomi, personlig smak og evner. Nå er det mitt hus. Vårt hus. Det venter på våre idéer, talenter og ønsker. Det venter på å kunne reise seg i sin prakt igjen. Huset venter på å bli ferdig…

Vi venter også. Mye tid går å kjenne på følelsen: å vente.

Fysisk styrke til å rive er den store utfordringen. Dra ut firetoms- spiker, og ha hjerte til å la fornuften vinne. Det vil si ikke ødelegge og ikke la støv finne veien inn i våre lunger.

Selve tømmerveggen hadde malte sjabloner. Foto: Anne Wuolab.

Selve tømmerveggen hadde malte sjabloner. Foto: Anne Wuolab.

Se bildene, de viser noen detaljer vi fant fram når vi rev panelet og innerveggene. Tenker at museum og de med interesse for gamle hus sikler nå!

Reklamer

I slekt og slektninger

Så langt øyet kan se finns stenene. Foto: Anne Wuolan

Så langt øyet kan se finns stenene. Foto: Anne Wuolab

En venn av meg i Facebook har markert ut sine slektninger og satt dem i en egen menyboks med tittelen: We´re related. Fantastisk idé! Jeg er ny på Facebook, og ivrig. Så jeg søkte opp vennene mine på Facebook og laget lister på dem. Det ble søskenbarn, barn til søskenbarn, barnebarn til søskenbarn, den nærmeste familien og så den generelle: i slekt. Eller, egentlig burde det jo hete slektninger? Jeg valgte den siste kategorien.

Etter å ha sortert dem, og innsett at noen slektninger er nærmere i slekt på min fars side enn på min mors side, så ble mine slektningskategorier vanskeligere og vanskeligere å håndtere. For jeg innser at jeg kan ha mange slektninger i flere kategorier, og det ble ikke helt som den systemorienterte delen av meg ville ha det. Pause, skrek hjernen! Jeg hørte på den.

En ny titt på min venns fantastiske slektningskategori, og jeg teller ni stykken. Men…men, ni slektninger i Facebooks vennekrets! Det bare er ikke mulig for den gjennomsnittlige og generelle samen å få til det. Jeg telte at av mine 101 venner, så var 73 av dem slektninger.

Så, nå synes jeg at Facebook burde utvikle en applikasjon som heller peker ut ikke-slektninger i en fancy menyboks på høyresiden inne på profilen min. Eller rettere sagt, en kategori som sier: vi er virkelig bare venner.

Med masse hår på mine klær

Renrasig "västerbottnisk dvärgälghund". Den eneste av sitt slag. Foto: Anne Wuolab.

Renrasig "västerbottnisk dvärgälghund". Den eneste av sitt slag. Foto: Anne Wuolab.

Egentlig ble hun døpt Čabo. Det betyr «en vakker en». Vi var så fornøyd min yngste sønn og jeg. Vi døpte henne og vi prøvde å knytte henne an til oss. Min sønn sier hun ligner en rotte. Samme farge, samme form. Føttene og ørene er lengre enn rottens. Jeg smiler av min sønn som er for ærlig. Valper skal bare være søte. Hun var ikke det.

Hun ble vakker etterhvert. Når kroppen ble velformet og pelsen ferdig. Hun ble vakker når hun forsto at naturen rundt er hennes toalett, ikke gårdsplassen. Og vakrere når hun skjønner at bilveien ikke er for henne. Hun hopper i bilen, glad for å være med. Desto mere deppet er hun når jeg sier: báze! og hun må bli igjen. Halen henger ned, ryggen bøyer seg litt og blikket er uskarpt. Tårer, tenker jeg. Er det mulig at hun gråter?

Vi går turer. Jeg sier ustoppelig: ale gáiko! Koplet slakker seg litt og hun anstrenger seg for å ikke dra. Hun glemmer seg når luktene overmanner henne eller når det dukker uimotståelige pinner, gresstuver og sly. Men glad blir hun når det røde koplet tas fram. Hun stepper! Svansen logrer, og blikket følger hendene mine.

Nå lærer hun å ikke hoppe når det kommer gjester. Det for holde å hilse. Hun leker med katten, som heldigvis ennå ikke har vist hvilke klør kattepoter kan inneholde. Hennes bur har monsen tatt, og hun lever med det. Men reven som stjeler bein, er en fiende. Da trimmes reven rundt på Norrbäcks enger og i nærskogen.

Ráhkisvuohta. Love. Foto: Per Wollberg.

Ráhkisvuohta. Love. Foto: Per Wollberg.

Men vakrest er hun, når hun er kjærlig og pelsen skifter og hårene flyr. Jeg er like full av hår som hun. Hun ser at jeg ikke bryr meg om det. Da sitter hun på sin bak og ser meg dypt inn i øynene uten å vike blikket.

Hennes navn er Linu. Čabo (Tjabo) kalles kongen av Sverige og det kunne ikke min mann leve med. Hva da, tenkte jeg. De kongelige for skylde seg selv for å kalle seg selv etter et samisk hundenavn. For min hund ville aldri fått navnet Silvia.

Min 20-årige følgesvenn

Jeg gråter for deg. Jeg kan ikke beskrive deg lengre. Mine bilder er vage, som skisser og de første omrissene til det store mesterverket. Jeg husker skjeve fingre og en fantastisk make-up. Jeg husker talentene dine, en viktig sang og den beste kaken du visste. Jeg lever på ditt interesse for meg og ditt engasjement i mitt liv. Det du ga da.

Men jeg gråter for deg. Du er min eldste følgesvenn.

Du er sorgen.

Minnet av tosomheten. Foto: Anne Wuolab

Minnet av tosomheten. Foto: Anne Wuolab

Å reise trygt i naturens vold

Jeg er trøtt. Øynene kjennes stive. Men mest stiv er leggen etter flere timer på gasspedalen. Veien kjennes uendelig. Fin vei. Oversiktlig. Kjedelig, men en også en kjær venn. Man kjenner svingene, humpene og sprikkene i asfalten.

Skuldrene smerter litt. Hodet er tomt. Radioen sender nok en søvndryssende samtale om…ingenting som jeg er interessert i. Eller kan bli nysgjerrig på. Cdene på forsetet er allerede gjennomspilt fire ganger hver. Kaffekoppen har bare en kald munnfull klunk igjen. Jeg vet at den ikke smaker godt. Ikke lesker den heller.

En hare forviller seg foran meg. Jeg bråbremser. Hjertet dunker raskere og hodet instilles på reddningsaksjon. Våkner med ett fra slendriankjøringa. Haren klarer seg. I det stille takker jeg den Allrådende for å sende meg denne vekkeren.

Jeg rister hodet fra side til side. Og det er som øynene åpner seg. Foran meg er det en ferskenfarget himmel. Skyene lyser svakt rosa og oransje. Solen gikk ned der, men har ennå strålene framme. På min høyre side er himmelen turkisblå. Stripene er mørke lavendelblå. Og månen lyser sammen med guovssonásti, venus. Denne stjernen er som en himmelpåle, almmičuoldda, men umulig å styre etter.

Å, månen! Jeg kan trenge en venn nå. En som lyser og følger med meg fram til destinasjonen.

Milene forsvinner bak meg mens jeg nyter naturens prakt. Jeg ser denne unaturlige skjønnheten som omgir meg på min reise. Jeg holdes våken av usannsynlige farger på de store himmelviddene over meg. Jeg følger moderlandets kurver.

Mine gudinner, fremdeles er solens barn dere kjær.

Ære være samisk bryllup

Nygifte i Guovdageaidnu. Katja K og Roy K. Foto: Nikolaus Wollberg.

Nygifte i Guovdageaidnu. Katja K og Roy K. Foto: Nikolaus Wollberg.

Så spør jeg deg: i ærlighetens navn, er samiske bryllup bra? Jeg synes at de definitivt ikke kan bli bedre. Og i hvert fall ikke mindre slitsomme, eller med mindre gjester og færre dager.

Jeg er stoltest av denne skikken samer har utviklet. Å samle slekt for noen dager til en intensiv sammenkomst med den samme middagen, desserten, kakene og baren, er trygt, konservativt og sedelærende.

Som oftest serveres det biđos med rosinláibi (hvetebrød) og luomekreamma (multekrem) til dessert. Man trenger en stor og liten suppetallerken og en stor og en liten skjed. Den lille skjeen brukes også til kakene.

For meg som i alle år har hatt kjøkkentjeneste er det flott med få bestikk og porselin. Lett er det å organisere oppvasken etter dette, selv om det ikke er den mest populære arbeidsoppgaven en gjest kan bli tildelt. Derimot er baren populær for dugnadsfolket. Jeg kan forstå det, der treffer man i det minste gjestene, får snakket litt med dem og gitt dem akkurat det de liker å drikke. Å gjøre en gjest glad er jo det gledeligste man som medgjest kan gjøre!

Forfattaren: Foto: Maia Hætta.

Forfattaren: Foto: Maia Hætta.

Som samisk kvinne er dette galla. Særlig om det er nære slektninger som gifter seg. For da kan jeg åpne sølvlagret mitt og lesse på det jeg kan av søljer, kjeder, ringer, armbånd og belte. Dette er ikke anledningen for tanken less is more. Nei, for det er more is more! Jeg vurderer kritisk alle sjalene for å finne den som best denne dagen vil fremheve ansiktet. Jeg har sydd ny kofte, en riktig festdrakt! Skobåndene snurres sakte og med inntrent milimeterfølelse, for å få vakre ben. Kort sagt, jeg hedrer min slektning som velger hymens lenker, med det beste utifra samisk estetikk. Også alle familiemedlemmene må igjennom denne šalmmi – nåløyet .

Samiske bryllup er velsmurte maskinerier. Hvordan organiserer og handterer man selskap med alt fra 30 til 1000 gjester til middag og kaffe? Alle disse skal ha det trivelig, bli spesialbehandlet og ønsket velkommen med alt det som den samiske gjestfriheten kan tilby. Hvem tar imot gjestene? Hvem ordner gavebord? Hvem bærer søppel og ølkassene? Hvem fornyer telysene på kaffebordene og husker å gi kjøkkenfolket kokkedram? Hvem skraper kakerester og tømmer drinkeslurkene? Og hvem rydder?

Og hvilken gave er det ikke å få, når brudeparet ser hva gjester gjør for at dagen og festen skal være trivelig! Det er å være elsket.

Gratulerer! Foto: Anne Wuolab

Gratulerer! Foto: Anne Wuolab

Mine barns øyne

Rompetroll og myggegg. Interssant, ja. Foto: Heaika Wollberg.

Rompetroll og myggegg. Interessant, ja. Foto: Heaika Wollberg.

En dag i mai fylte min yngste sønn 8 år. Han ønsket seg kamera. Han sto i Gällivare Expert- butikken og så på kamerautstillingen. Han forelsket seg i en gul kamera. En som kan ramle 1,5 meter uten å bli ødelagt. En kamera som kan fotografere og filme under vann. Han stirret også på prisen. Det gjorde mor også.

Han tok med seg en brosjyre. I bilen bladret han i den helt til han fant annonsen til «hans kamera». Sukkene kom fra baksetet. Han spurte forsiktig om månedslønn, panting av flasker og andre småjobb mor kunne tenkes tilby. -Men jeg VIL ha den, sa han med all sin åtteårige pondus.

Mor kontaktet gudforeldrene og forklarte gudsønnens dilemma. Klart de skulle bidra. Mors konto fyldes med nok penger. Mor dro til Umeå til Expert-butikkene. Kamera fanns, men ikke gul. -Blå har vi, og den er også på tilbud. Mor ble glad, men fargen var jo feil. Ekspediten lette via internett at i hele Västerbotten finns bare blåe kameraer i Expert butikkene. Så tilbudet fikk vinne over fargen. Presenten ble behørig pakket inn.

Torden er det skumleste fotografen vet. Foto: Heaika Wollberg

Torden er det skumleste fotografen vet. Foto: Heaika Wollberg

Mor fikk tilgivelse for fargen. Smilet hans var stort og mors øyne bløte. Kamera er en følgesvenn, kompis, tidsfordriv og kreativitet. Mor burde jo ha innsett det, hun også!

Derfor, her ligger noen bilder sett gjennom en linse av et barn.

Fotografens tavle etter skyting med luftgevær. Foto: Heaika Wollberg.

Fotografens tavle etter skyting med luftgevær. Foto: Heaika Wollberg.

Bunnen av Saddojaure. Foto: Heaika Wollberg.

Bunnen av Saddejaure. Foto: Heaika Wollberg.

En scene av filmen "Lego Star Wars igjen". Foto og regissør: Heaika Wollberg.

En scene av filmen "Hoth (Lego Star Wars)". Foto og regissør: Heaika Wollberg.