Vårt västerbottensgård bygges og tømres

bygg västerbottensgård

Detalj: døråpningen blir opp mot skogen. Mot nord. Foto: Anne Wuolab.

Jeg kan ikke dy meg, jeg må bare publisere flere bilder av huset som vi får. Vi har valgt å bygge en eksakt kopi av huset som brant. Med det mener vi størrelse, rominndeling og materiale.

Jeg har prøvd å orientere meg, men jeg vet ikke om noen som bygger slike gårder i dag. Kanskje dere lesere vet? Eller om dere deler denne bloggen med folk som kanskje vet, så får vi napp. Det hadde jo vært sint å få kontakt med andre likesinnede.

Se her, del gleden med oss!

bygg av västerbottensgård

Huset fram mot gårdsplassen. Foto: Heaika Wollberg.

Reklamer

Norrbäck er en vanlig bygd

Jeg leker ofte med tanker om at det flytter folk til min lille bygd. Noen som vil etablere seg med husdyr og barn. Noen som vil leve slik det går an å leve i en bygd med mange mil til nærmeste butikk og skole. Det gjør ikke det.

Etter brannen slo det meg at det finnes ikke hus å leie her. Ikke har de innlagt vann og er heller ikke tilknyttet strømmen. Husene er ofte i så dårlig skikk at man ikke kan bo i dem. For egentlig er det nok av gårder. Eller tomter til nye hus. Og det var vel første gangen jeg kjente snev av panikk, hvor skal jeg bo da?

Skogen er oppkjøpt av byens få innbyggere. Og husene forfaller. Andre skogseiere bor i større byer enten i länet eller sørpå, og har husene som jakt- og sommerhus. I september lyser det i boligene langs vilhelminaveien (mellom Lycksele og Vilhelmina, der jeg bor) og jeg ser hvor fint det er med folk på landet. Det er en uke i året da landsbygda fylles med liv.

Jordbruk og kombinasjonsnæringer (utmarksnæringer) er sysselsettinger ingen tror på i Västerbotten. Argumentene mot er mange og kloke. De politiske målene for landsbygden og fjellet forblir vakre og urealistiske. Og de krever en sort mennesker som viser initiativ og vilje til å leve etter vakre og urealistiske politiske mål. Jeg møter disse menneskene veldig sjelden.

Jeg gjorde et valg for 9 år siden da jeg flyttet hit til denne vanlige bygden, med alle klassiske symptomer på fraflytt og snart er min bygd en historie. Og jeg innser etter alle årene hvilken kontroversiell avgjørelse det var å flytte hit. Vi kjenner folk som er provosert og som aktiv venter på at flyttebilen også bestilles til min gård.

Norrbäck

Norrbäck fotografert mot nord.

Norrbäck er en vanlig bygd. Og en vennlig bygd. Og jeg trives. Til dagens tekst har jeg valgt et bilde fra bygda, den midterste delen. Jeg ville vise mer av stedet enn min tomt og gårdsplass.

Her er vårt hus i virkeligheten

västerbottensgård i bygg

Fra oven. Foto: Heaika Wollberg.

Vi bare måtte kjøre til Šeltie-Åsele. Det var ingen bønn. Og når vi parkerte bilen på Timras parkering, var øynene lystne. Vi ble likssom ikke mett på synet. Vi badet i det. Og svømte.

Vi klappet tømmerstokkene. Tømrer, Tomas Eriksson, fortalte tålmodig på alle detaljspørsmål. Og ba oss klatre i byggestativet slik at vi kunne innta huset fra alle vinkler med øynene.

Tømmerbygger

Tømrer, Tomas Eriksson. Foto: Heaika Wollberg.

Yngste sønn var dog noe skuffet, det så mindre ut enn de vi hadde. Tømmerbyggeren er ikke dårligere enn at han trøstet den unge kritikeren med å si at alle mål var slik hustegningen viste, 21 metar lang og 8 meter bred.

Det beste nå er å vite at huset, en västerbottensgård, er på G, på riktig. Det er ikke bare en tanke, men fysisk også. Det er overvellende. Hvilken start vi har på sommeren. Regnskur kan vi ta nå. For vi har et hus i virkeligheten!

västerbottensgård

En begynnelse. Foto: Anne Wuolab.

En nygammel vy uten huset

Bildet jeg hadde til denne bloggen tok jeg bort, for der så man jo husene i sin prakt. Altså før brannen. Nå har vår familiefotograf tatt et nytt bilde, nesten på samme sted. Uten huset.

Et nytt skal komme. Men vyen, den venner jeg meg likssom ikke til. Jeg lever i den, men den er fremmed. Gårdshuset venter vi på. I mens bor vi i det lille huset. 48 kvadratmeter. Hyttelivet er tungt i blant. Men ikke når solen skinner.

Vår gård i dag. Foto: Heaika Wollberg.

Vår gård i dag. Foto: Heaika Wollberg.

Vi forbereder for å rydde branntomten

Foto: Heaika Wollberg.

Foto: Heaika Wollberg.

Her er bilder på branntomten i dag. Vi håper dette er minner. Og minner fra en gang. Det sies at det skal saneres snart. Vi synes tiden bare går og skjønner ikke når snart er. Byggefirmaet som skal hjelpe oss beklager at de har mange oppdrag og stort arbeidspress. Vi prøver å forstå det, men synes samtidig at vi var tidlig ute med vår bestilling, typ februar.

Foto: Heaika Wollberg.

Foto: Heaika Wollberg.

I alle fall, bort med det brente og ødelagte. På plass med det nye. Jeg lurer på om min svigermors rabatt og vårløker overlever dette jobbet? Jeg så skilla, blåe stjerner, i mai. Naturen, folkens, jeg bøyer meg i støvet av kraften og viljen. Og tålmodigheten.

 

En traktor pryder gården vår

Han hadde fått Lantmännen maskin til å spane etter en traktor til ham. Bestillingen var tydelig og etter 10 dager kom ulike tilbud inn på eposten. Han bladdra i dem og surfet på nettet etter informasjon. Jeg fikk en telefon der han sa han var på vei til Luleå for å se på en traktor. Valtra var merket. Han dro, han så og sa: den tar jeg. Traktoren ble levert i Lycksele. 2 timer tok hjemturen på seks mil.

Nå er Mannen bestevenn med Valtra. Han kjører den og klapper den og viser stor omsorg for arbeidsmaskinen. Han mumler noe om at traktoren blir jo våt når det regner. Så nå planlegges det for garasje.

Den skulle være rød. Det var vi i familien alle enige om. Blått var feil. Grønn akseptabel. Og rød er den. Mannens stolteste bilde publiseres her:

Traktor

Den nye og gamle røde. Foto: Heaika Wollberg.