Bursdagsbarnet og mitt liv med ham

Heaikas gjeng

Heaikas gjeng i Kautokeino. Foto: Anne Wuolab.

I dag fyller min yngste sønn 11 år. I år blir det bare feiring med familien og inget selskap. I fjor når han fylte tosifrig, som han sa (10 år), ble det feiret desto mer. Av familien får han mobiltelefon, slik storebror fikk når han fulgte 11 år. Så i år er det ingen dramatikk, noe han egentlig er kjent for. Han skriver tekster og historier og er til tider «drama queen» når livet byder motstand.

Vi er begge født i tvillingenes tegn. Og ja, det går fort i tankene og i snakket. Mye å fundere på og mye å bekymre seg om. Som f.eks at det er uunngåelig at jorden slukes opp av et sort hull om flere milioner år. Eller at hans stein- og mineralsamling ikke er komplett. Han vil bli voksen fort slik at han kan lete etter dem selv, i stedet for å abonnere på dem via en klubb.

Film er livsnødvendig for gutten. Og vi kan ha mange diskusjoner om filmer, replikker og handlinger. Vi er enige om at filmen 10 thing I hate about You har flott musikk, og at filmene Anastasia og Bjørnbrøder er godt fortalt.

Noe uventet er hans musikalske talent og interesse for cello. Men joik kan han tåle, men ikke ta til seg. Drømmen er å eie en Jackson kameleont og at far bygger opp fjøset slik at han kan ha dyrehold som syssel.

Dagen blir feiret med banankake og programmet Eurovision Song Contest. Glitter, det er arvet fra mor. Og vi elsker det. Virkelig elsker det.

Reklamer

Vårens og sommerens reiseplaner tar form

Velkommen på samisk

Slike velkommen-skilt (Dette er Ikea i Haparanda) håper vi se flere av på vårens og sommerens reiser. Foto: Anne Wuolab.

«Jeg gidder ikke sitte her (i Norrbäck) hele sommeren, uten å ha noe vettig å gjøre». Sier Mannen i en kaffepause. Husbyggingen han har gjort de siste årene har okkupert hele hans verden av tid og ressurser. Og nå når det er borte, så har det gitt rom for nye ting. Så han gir sin versjon av sommerens planer med reise til Hälsingland, Ballangen og Island.

I Hälsingland vil han gå på en femdagers kurs i tømring. Familien skal med, så kan vi turiste på dagen og gjøre små utflykter sammen med ham på kvelden. Han organiserer overnattingen for fullt.

Etter det synes han at Ballangen og mitt barndomsland skal besøkes. Han vil båle i fjæra, merke reinkalver og overnatte i hytta på vidda. Og jeg får beskjed om at jeg kan være der noen dager ekstra om jeg vil.

Så skal vi til utlandet og Island. Dyrt, mener han. -Men det er det verdt. Billetter til flyreisen er bestilt og boende. Passene er sjekket for å se om de trenger å fornyes, og det gjør de jo. De svenske passene. Det norske passet er ok.

Men før alle disse sommerreisene gjøres, så er det jo en vår med mange dager. Og da er det Stockholm, Pajala og Ammarnäs som gjelder som reisemål for ham. For meg er det Tärnaby, Umeå og Jokkmokk.

At vi trenger to biler? Ja, det gjør vi!

Byggeplaner i andres hender

Så har forsikringsselskapet kontaktet oss for å diskutere husbygget. Siste dagen i mai blir det. Vi håper å kunne faststille tidsplanen slik at vi også kan planlegge reiser og jobb enda bedre.

Foreløpige signaler er at de skal begynne med å sanere husgrunnen så snart snøen er bortsmeltet og marken begynner å bli tørr. Kanskje i mai allerede? Så skal grunnmuren bygges og alle avløp mm skal ordnes. Også det før ferietiden starter i juli.

Selve husbygget blir i august, tidligst. Signalene er at det blir tømmerhus og i den størrelsen vi hadde, slik vi har villet. Altså, en västerbottensgård. Men, man skal ikke glede seg for tidlig. Fremdeles spøker ferdighus-løsningen i våre hoder. Og for å gjøre det «klinkende klart»: det ønsker vi IKKE.

Men sikkert vet vi 31.mai, til da, gjelder dette innlegget.

Marsjtakten påvirker fremdeles

Amaryllis

Dagen til ære, store røde amaryllis-klokker. Foto: Anne Wuolab.

Jeg har gått i tog og veivet det norske flagg. Jeg var stolt når jeg husket flere vers på den norske nasjonalsangen og ropte hurra til de som sto og så på barnetoget i Ballangen. Jeg hadde kofte på og småsko. Det var viktig, for da hadde våren kommet. Og jeg visste at i løpet av dagen ville jeg innlede årets softis-sesong. Den første og guddommelige gode softisen uten strøssel.

Nå går jeg ikke i tog lengre, men bena husker marsjeringen. Drum-drum-drum-drum, og bena går taktfast når jeg hører korpsmusikk og marsjer. Så til alle dere i mitt statsborgerland, Norge: Gratulerer med dagen! Grunnloven er en fin og viktig ting, det er verd å feire. Og at vi har fred.

I Sverige er jeg nå, men softis skal jeg ha på syttende mai. Same procedure as always!

Årsdagen for min kafé

Krokus

Det spirer igjen. Krokus. Foto: Anne Wuolab.

For ett år siden startet jeg et aksjeselskap. Det eide kaféet jeg startet i juni. Nå ett år etter, er kaféen som fysisk plass stengt og aksjeselskapet avsluttet. Fort opp og fort ned.

Kaféen lever som konsept, og jeg har noen event med samisk kaffekultur. Jeg deltar i et program Sápmi business bootcamp for å utvikle kaféen til en nomadisk form. En sånn pop-up kafé.

Mitt kafé har twitter, Kulturkafé, du kan følge med der om du vil.

Valborg, en ny og viktig feiring for meg

Valborg 2012

Bålet i Pauträsk. Foto: Anne Wuolab.

Fordi jeg har bodd i Sverige i mange år, har jeg lært en ny feiring å kjenne. Og det er valborg, eller på samisk válbor. Mine foreldre pratet om dette, men da oftest som en merkesdag på når reinkalvingen startet for alvor. Dagen var også en markering på våren. Men jeg vokste ikke opp med noen skikker rundt dette. Det var bare et emne ved kaffebordet på formiddagen. Når jeg var russ, var valborgsmessen dagen for å døpes og starte russetiden.

valborg i Pauträsk

Samlet for valborg. Foto: Anne Wuolab.

I Sverige (og i Finland, har jeg skjønt etterhvert) er valborg en stor og viktig feiring av våren. Jeg har kjørt gjennom Nord-Sverige, langs Tornedalselven, denne dagen, og sett utallige bål i bygdene. Høsten samles veden til dette bålet, og så fyller man på med kvister og annet brennbart ukene før valborg. Familier samles og naboene kommer sammen for å feire dagen og se på bålet. Statistikken viser at kvelden består av mye fyll og, dessverre, mishandel.

Bålet i Pauträsk

Bålet for våren. Foto: Anne Wuolab.

Denne nye feiringen, for min del, er blitt til en favoritt. Som oftest er jeg i Pauträsk, Paavajaevrie, med mann og barn og innbyggerne der. Vi spiser pølser, drikker kaffe og påminner hverandre om kuldeperioder i vinteren som var og gir hverandre forhåpninger om VÅREN, den ultimate. I år vant min sønn på lotteriet, som også er et innslag i feiringen.

Vi hadde denne bålskikken i Karasjok når vi bodde der. Min muoŧŧa, mammas kusine, deltok noen ganger og fortalte om Sáráhkká som bodde i bålet. Vi ofret vin og takket for det nye som skulle komme. I det stille sendte jeg fjorårets elendighet og ba bålet forinte det. Jeg ville ikke bære på gammelt nag og elendige opplevelser. Så med min nære slektnings opplæring, er valborg blitt til en fin og viktig feiring for meg.

Det er bålet som er viktig for meg. Varm, farlig, krevende, ansvarliggjørende og livgivende.