Humørhøyer

Forberedt til en smakstund. Foto: Anne Wuolab.

Det luktet kokt kjøtt når jeg entret inn i huset mitt i dag. Det er en duft som lukter salt og en aning av laurbærkrans samt kjøttet som blir mjukt, saftig og godt. Kjelen står på nedre høyre plate og har lokk på. Men duften har spredt seg gjennom denne millimetertynne stripen av en luftkanal mellom gryta og lokket.

Jeg løfter av lokket. Opp stiger en sky av damp og denne doften. Og den finner inn neseborene. Her kiler den minnesentret mitt. Barndommens mat blir med et tydelig.

Automatisk finner jeg fram hjemmebakt brød fra skapet. Skjærer en skive og deler skiven i småe biter på en asjett. Finner fram en langtannet gaffel, ja det må den være. Asjetten plasseres på benken ved siden av ovnen og kjelen. Det koker svakt. En og annen luftboble stiger opp til overflaten. Der det ikke koker samles fettet i buljongen. Den som er kokt ut av beinet og kjøttet. Det er ertet – ribbein – som kokes. Og det er disse “ukokende” stedene som er målet for denne matseansen.

Brødet suger til seg fettet. Nam sier fotografen, Anne Wuolab.

Da jeg var liten, kunne jeg kunngjøre for min mor om kjøttet ble bra og om buljongen smakte godt. Jeg vet ikke om hun brydde seg om det, men jeg gjorde dette ritualet hver gang det koktes kjøtt i min oopvekst.

Brødes spiddes med gaffelen og dyppes ned i den fete buljongen, altså der det ikke kokes. Når brødbiten er gjennomtrukket av dette, settes biten tilbake i asjetten, og en ny brødbit spiddes og dyppes i biljongen på samme måte. Når jeg er ferdig med den andre biten er den første brødbiten blitt noe kaldere og i perfekt spisetemperatur. Inn i munnen går den, mens jeg trer på den tredje brødbiten på gaffelen og fortsetter prosedyren.

Brødbiten er bløt og passe salt og smaksatt av buljongen. Fettet har kaldnet litt og blitt til en hinne rundt brødbiten. – Godt kjøtt dette, sier jeg til kokken. Et øyeblikk forundres jeg av stillheten. Jeg hadde nesten ventet å høre en mors stemme: – Bra!

Jeg ble opplært til denne skikken av min mor, selvfølgelig. Vi var i lávvuen og hun kokte kjøtt. Det skulle ta en stund til kjøttet var ferdigkokt og brødet hun var begynt å gamles og bli tørr. Antagelig sutret jeg og ba om noe å spise. Men hun visste råd. Hun gjorde som meg, brøt brødskiven i biten og dyppet dem i den kokende gryten, og ga meg brødbitene. Jeg spiste. Jeg ble mett og jeg ble fornøyd.

Humøret mitt steg flere hakk i dag.

Sniktitt på filmen “Giganter”

Bykulissene er selvgjorde av regissøren. Foto: Anne Wuolab.

Jeg har den store gleden å kunne tilby noe så eksklusivt som en titt på en filmproduktion som nå er i sluttspurten her i Norrbäck. Filmen har nå hatt flere innspillningssekvenser og blitzlyset lyser opp på innspillingsplassene. De veksler mellom kjøkkengolvet og soveromsgolvet.

Portrett av verdens beste mamma

Jeg sitter ved kjøkkenbordet. Foran meg sitter en åtteåring med alle sine tusjer spredt utover det samme bordet. Ulike skisser ligger ved siden hverandre. Det er som en collage av hans tanker. En ønskefigur av lego. En tegneseriestripe om en robot. Og et med et sommertre.

Gule saker

Rød grapefrukt frister. Foto: Anne Wuolab.

Jeg måtte ta konsulenthjelp i dag. Det var ingen vei utenom. Jeg kjente plikten, men ingen inspirasjon. Ikke en idé. Ikke et ord eller setning som kunne gnistre i gang skrivingen. Jeg vasker opp. Stekepannen blir ren. Kasserollen nesten skinnende. Oppvaskmaskinen fylles av middagstallerken, gafler og glass. Vi spiste en kjempegod hjemmelaget spagettisaus. Skrive, tenker jeg. Skrive.

Nesen nordover

Badestrand, promenaden, bare å velge! Foto: Anne Wuolab.

Så er et eventyr over for denne gangen. Jeg har besøkt en by med en god del historie og nok å tilby av opplevelser som stimulerer sansene. Synet, hørselen, luktesansen og ikke minst smaksløkene er utviklet.

Å følge tradisjoner

Alorrenea epleciderhus i Baskerland, Donostia. Foto: Anne Wuolab.

“Dere burde smake inn årets eplecider. Sesongen starter nå i midten av januar.” Hun som jobber på informasjonskontoret i Donostia er sikker i sin sak. Og i min hukommelse kommer smaken av en søt epledrikke med kullsyre. Akkurat da, virker det ikke som en god idé. Men jeg og min venn er impulsive nok til å la søndagens utflukt bestå av eplecidersmaking.

Å kjenne inn en by

Torskefiskere og hvalfangere, det er baskernes forhistorie. Foto: Anne Wuolab.

Jeg ankommer byen Donostia (baskisk navn på San Sebastián) i Baskerland i regn og vind. Biscayabukta var mørk i horisonten. Bølgene skummet hvitt utenfor flyvinduene. Og hadde det ikke vært for at jeg så palmer på land, så hadde jeg trodd at jeg landet i Lakselv. Høye fjell og flyplassen nesten nede i fjæra. Og flyet, ja den landa litt på skrå og tilpasset seg vindforholdene.

Bloggen halvårsdag i dag

Seks måneder har jeg blogget. Jeg har vært nær å gi opp -en gang. Kanskje burde jeg ikke være ærlig om det? Men jeg velger bloggen gang på gang. Og prøver å ha et personlig forhold til den, og ikke privat. Jeg smaker ofte på ordene personlig og privat. Personlig er lystfull. Privat er uinteressant. Sånn kan det også være.

Winterwonderland

Nostalgien blomstrer! Foto: Anne Wuolab.

Vi er ute på ski. Vi står og ser på solen som er mer oransje enn gul. Jeg ble noe nostalgisk når jeg hentet miniskiene fra garasjen. Jeg husket to brødre som brukte ettermiddagene og helgene til å lage alskens baner for miniskiene. Jeg husker de rød-hvite-blå spennebandene de hadde på skiene.

Jeg ville prøve banen deres en dag. Jeg var tre år gammel. Jeg tok akebrettet og dro den med meg til langt oppe i banen. Den startet oppe i skogen ovenfor huset. Så gikk den ned på gårdsplassen, like i nærheten av trappa og ned gårdsveien. Der fortsatte den langs bygdeveien og over en bro ned til en snuplass. Det skal sies at det var noe trafikk.

Ut av vårt hus

Rattkjelken viker for skiene. Foto: Anne Wuolab.

Etter noen uker med minus 20 grader, var det skjønt å kunne gå på trappen uten votter og lue. Det var sol i dag, og Beaivváš ba meg komme ut. Jeg gjorde det. Jeg lette fram skisko, ski og staver. Jeg lette fram miniski og en flott vinterjakke jeg hadde glemt (en helt annen historie).

Jeg har vært på min første skitur i år i dag. Fantastisk var det! Vinteren er jo egentlig sånn, ut på ski eller i akebakken. Det er kaldt, men kroppen er varm fordi man har kledd seg riktig. Jeg gikk opp en bakke og så solen forandre min verden fra gnistrende hvitt til glødende rosa. Himmelen malte seg mer og mer oransje med turkis himmel rundt og med tynne-tynne hvite skyer.

Bessotsabehat. Foto: Anne Wuolab

Min hund har for korte ben til å helt kunne trives i halv meter snø. Men leken nok til å få snøen drysset over seg. Og lat nok til å heller gå på mine ski bak enn å hoppe meg ett spor. Vi pratet om utsikten og så på en blåkledd åtteåring som slipper seg ned en bakke på ski. Det spruter faktisk litt av skiene bak. Latteren når meg nede fra bakken, når skiløperen har vendt seg opp mot bakken og truer meg til å renne etter.

Far i huset ble inspirert. På med skiene og en liten tur oppe langs skogskanten. Han kan nemlig gå uten spor. Hans ski er brede nok til det. Og han behøver ikke egne sko og alskens utstyr. Bessot- heter hans bindninger og skiene er Tegsnäs.

Endelig. Nå kan vi gå ut av vårt hus igjen. Gradestokken viser minus seks grader.