Vinteren inntar Norrbäck

Skabma. Mørketid i Norrbäck. Foto: Anne Wuolab.

Det snør. Eller, egentlig er det snøfokk. Vind og snø. Jeg tror snøen er kommet for å bli. Men den er bløt og tung.

Men snøen demper, forskjønner og lyser opp. På Facebook var det en diskusjon om hvor er snøen. Og min mann konstaterte der: “I Norrbäck. Fy faen.” Jeg er enig med den første setningen. Ikke i den andre.

Bildene er fra tidligere denne måneden. Fint.

På’n igjen

Blåe såler er tingen! Foto: Anne Wuolab.

Vi var syke. Svininfluensaen fant våre sarte kropper i Nederland. Vi hadde feber, ondt i kroppen og humøret var jevnt og stabilt: ettertenksomt. Vi gråt en skvett og var bekymret. Vi fikk noen ettersviter med krampe i legger og en nese som aldri riktig tømmer seg for snørr. Vi er litt eksotiske. Å sykne inn i en pandemi i en bygd med åtte innbyggere, synes vi er eksotisk – men også skremmende. De fleste som får vite om vår sykdomsperiode blir småredde og glade for at vi overlevde. Ja, tenk det!

Drømmehuset

Engelsk avis som isolering i veggene. Foto: Anne Wuolab.

Det skal bli så bra! Huset kommer til å bli fantastisk. Min tro er stor. Min tro på min manns evne til å skape det slik vi vil ha det, den troen er stor.

Der peisen er blir det en vedovn. Foto: Anne Wuolab.

Drømmehuset er velisolert og lettrydda. Huset skal ha et praktisk vaskerom og en oversiktlig rom for fryseboks og alskens nødvendige gryter, skåler og annet kjøkkenredskaper.

Jeg ønsker at kjøkkenets maskinpark (elvisp, köksbjörnen, stavvispen mm) får sine skap og skuffer.

Men vi skal ikke bygge ut. Vi skal ikke ha det eksklusivt. Vi skal ikke ha det spennende. Vi skal bare en drøm av et hus; med marmor, krystallkrone og vedovn på kjøkkenet.

Ekkelpekkel

Fra tak til golv og ut. Foto: Anne Wuolab.

Rommet som vi hadde som soverom finnes i andre etasjen i huset vi renoverer. Rommet er ca 1/4 del av etasjen. Pelle renser nå veggene og taket. Og det ER ekkelt.

Mengder med museskit ramler ned på golvet og lager små hauger av svarte korn. Platene som ligger mot glassfiberisoleringen har flekker av størknet blod, musepiss og andre rester. Jeg vil ikke vite hva. Glassfiberisoleringen er misfarget og viser at mus og hermeliner har hatt fantastisk boende over våre hoder og inne i taket.

Feil navn på nasjonalfjellet

Norges nasjonalfjell heter Stáddá på samisk, ikke Stággu. Sorry.

Norges nasjonalfjell

Men stygg er den. Og fin. Og i mitt distrikt.

Samisk selvbestemmelse nå!

Jeg vil at Sápmi skal sette spor selv. Foto: Anne Wuolab.

Jeg synes at alle samer skal ha en morgenbønn: samisk selvbestemmelse nå! Jeg har forstått av ulike coacher at “Det store altet” eller “Universalet” eller var det “Den positive energien” kommer til å oppfylle ønsket. Så det gjelder å uttale ønsket, ville ønsket og tro på ønsket. Og jeg tror! For jeg har hørt på Samerådets styreleder, Mattias Åhrén, NSR politiker, Gunn-Britt Retter og FNs John Bernhard Henriksen. Andre tror på Gud og Allah, og jeg tror på Åhrén, Retter og Henriksen. Etter sann samisk religion kan man tro på flere!

Slaktbeite i Nord- Holland

Reinlav i Nord- Holland, ved Nordsjøkysten. Foto: Anne Wuolab.

En gang lå det et forslag om at EU betaler frakt av slaktedyr til godkjente slakterier. Bilene som fraktet skulle plomberes og det var noen regler på at dyrene kan fraktes 24 timer uten at de forringer slakten og vekten.

Jeg kom på dette når jeg vandret i Nord- Holland, og oppdaget reinlav. I Holland har de sikkert EU godkjente slakteri, og om jeg fraktet ned slakteflokken min dit, så kunne de beite seg opp noen uke eller to, før de slaktes.

Hjemmesider

Sosiale medier er gøy. Om man har tid, vel og merke. Og de stjeler tid. Det her er ingen stor oppdagelse og unik innsikt. Den kommer etterhvert til slike som meg som blogger, twitrer og skaper hjemmesider av ferdige templates og gratis hjemmesideprogram. Som denne her.

Når clonetroopers gråter

Vi har heldigvis ikke feberfantasier her hjemme.
Måleren viser at feberen er tilstede, så vi fordriver tiden med å se film (Den uendelige historien og Prins av Egypt) og lese bøker (f eks om gladiatorer, Bert, Våre rovdyr og Den lille monsterboken). “Vi bare er”, som det heter så fint i håndbøkene om avstressing, mindfulness og tilstedeværelse.

Tilbake igjen

Landskapet er egentlig ganske ensformig. Foto: Anne Wuolab.

Nordisk melk er godt. Vi drakk den nederlandske også, men rynket en aning på nesen. Bismaken kjentes akkurat så mye til at vi til slutt valgte fruktjuicer. Trist, med tanke på hvor mange kuer vi har sett. Sau og får har vi også sett, og smakt på ulike oster. En bit ble med hjem. Den kan vi spise og prate om alt det vi så i Holland. Som min ynste sønn sa: “Her i Holland er det hver dag noe å se”.