En amarylisknopp vokser fram. Foto: Anne Wuolab.

For Mannen er amaryllis den vakreste blomst han vet. Så til advent kjøper jeg en løk, som vokser til og blomstrer til jula. Det skal være røde blomster, eller klokker, på den. I følge Mannen er de som vakrest.

Min jobb de siste tre årene har vært å ta vare på løken etter blomstring. Så jeg vanner og tar bort gule blad. På forsommeren tar jeg den ut i drivhuset, der den får hvile seg og samle næring. Og for min del, så skjer det mest fantastiske der i drivhuset. Løken yngler (sikkert ikke riktig verb hva gjelder blomster) av seg og mange miniløker vokser til. Jeg deler dem, setter dem i mindre potter og vanner. De vokser. Idiotisk nok så tror jeg at de skal blomstre…

Nå skjer et Under med en løk, som jeg har pleiet i tre år. Denne løken har jeg delt fra “Moderløken” og nå minsann, ser jeg en knopp komme fram mellom bladene. Kanskje den blomstrer til påsken?

Det beste er at jeg har yngre løker på vekst, så tenk om jeg blir selvforsynt med Mannens juleblomst? Nå er det bekreftet; jeg har fått “grønne fingre”.

Vekstene hviler over vinteren. Foto: Anne Wuolab.

Denne selger jeg ikke. Foto: Anne Wuolab.

Nå har jeg tenkt å selge unna saker å ting via loppis på nettet. Som jeg har slitt med idéen! Det er sikkert enkelt, så jeg vet ikke helt hva som hindrer meg. Så da selger jeg unna nuvttagat (skaller), barneski og noe fint brukte klær. Eller skal jeg si vintage og få god pris på dem? Nå starter jeg.

Noen nettloppiser:

Blocket, Tradera, loppi.se

Reinskinn og horn er hva et danskt innredningsbutikk satser på i år. Foto: Anne Wuolab.

Det var stort og mettende for øynene. Min spaning sier at skinn, pels, fjær og dusker er store trender innom innredning og klær. Når det gjelder matprodukter så ser det ut som småskalighet og naturlige råvarer er større trender enn merkelappene Fairtrade og økologi.

Mia Törnblom. Foto: Anne Wuolab.

Jeg fikk også hørt på Mia Törnblom og kjøpte en bok hun signerte med : Härliga Anne! Nesten så jeg kan lure dere til å tro at vi er kompiser. Som vanlig er hun tydelig i sitt budskap om å være et bedre menneske uten smålighet, misunnelse og offerkofte. Fint å høre på, men vanskelig å følge opp.

Nå forbereder jeg en redegjørelse av reisen og messebesøket for Skogsmuséet og Lycksele sameforening. Og kjenner at det var bra jeg hadde kamera med. Hvordan skal man ellers kunne forklare alt det vakre og rare man så?

Her kan dere se en liten videosnutt på Mia Törnbloms forelesning.

Vinterens fritid og arbeid. Foto: Anne Wuolab

Vi er midt i vinteren nå. Og jeg er fornøyd. Det er passe med snø og nok kuldegrader til at man kan være ute uten å bli bløt på beina. Og man kan kle seg i varmende ull, bruke lue og votter og være vinterkledd. Inne tusler vi rundt med tøfler på bena og ullgensere på. Vi sitter med pledd rundt beina når vi ser på tv og potteplantene får seg en velfortjent hvilepause i vinduskarmen. Det er noe kaldere ved vinduene.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal klage på.

Dagens temperatur: -4 garder celsius.

Dagens vær: Snø og litt vind.

Og sola har vært her lenge nå.

Rekvisita i Sápmi. Foto: Anne Wuolab.

Jeg vet. Sápmi har brister. Rasistisk, sier noen. Forskjellsbehandlende og hovmodig, sier andre. Misunnelig, snål og ekskluderende, vil de fleste nikke til.

Jeg vil at Sápmi skal få tilbake sitt bjørnehjerte. Slippe redsel og pålagt skam. For myten sier at bjørnen var den som ga hjelp til Gud på sin vandring i Sápmi, og som takk skulle leve det gode liv. Sove gjennom vinteren, aldri fryse, aldri sulte. Kanskje det er svaret, å jobbe med Sápmi er å jobbe seg fri? Fri til å si nei til redsel og utryggheten. Å stå stødig og vandre freidig. Klarer jeg det, Sápmi? Fri, stødig og freidig.

Det er ikke feil på ambisjonene mine. Jeg synes det er gledelig og ærefullt å bli bedt om å være gudmor. Jeg vil følge opp barnet. Og jeg vil ha en gudmor-relasjon til fadderbarnet, også etter festmiddagen på dåpsdagen. Det kan ikke være feil å bry seg og engasjere seg for de man sier ja til og ønsker seg inn i livet sitt.

I dag har to av mine tre gudbarn fødselsdag. Den ene fyller 21 år og den andre 4 år.

Egen designet sølje av engelske pund. Risku, ieš hábmen. Foto: Anne Wuolab.

21-åringen har nettopp døpt sitt eget barn, jobber og er samboende. Jeg har prøvd å følge med, men vet ikke helt om jeg er godkjent som gudmor. Jeg vet ikke hva som er han yndlingsfarge, eller om han liker de samiskinspirerte klærne jeg alltid sender ham. Han takker i alle fall høflig for dem. Jeg vet at han liker sport, spesielt fotball, og er flink til å temme kjørerein. Han har fått dilla på spesialkaffe og sender meg bilder på hans lille datter. Men jeg prater ikke med ham så ofte, sånn “prate ordentlig”. Jeg tenker i alle fall at han er en sånn ung mann som jeg liker at unge menn er.

4-åringen har jeg enda mindre kjennskap til. Jeg har bilde av henne på veggen. Hun er min gáibmi (navnesøster), og det varmer ekstra. Jeg får sjelden besøkt henne, så jeg har likssom ikke noe inntrykk av jenta. Hun er sikkert som andre fireåringer, men jeg ville gjerne kjent til hennes egenheter, sprell og idéer. Tenk om hun er historieforteller? Jeg ville likt å høre på.

Som barn følte jeg en spesiell tilhørighet til mine gudforeldre. Jeg kjente meg elsket av dem fordi de alltid ble glad av å se meg og ville vite om mitt liv og gjøremål. Noen gaver husker jeg, men jeg husker mest samtalene. Hvert år sender jeg dem egne julebrev, og jeg får julekort med skrapelodd av dem.

Jeg vil med denne refleksjonen gratulere mine gudbarn hjertligst med dagen! Måtte dagen bli god og kjærlighetsfull. Og alle andre dager i året.

PS: Hva synes du er viktig som gudforelder?

C-vitamin desserter for anledning. Foto: Anne Wuolab.

Om man ikke kan skrive positive og peppende innlegg i bloggen sin, skal man la være å skrive noe. Jeg har tenkt å bryte den lille regelen her og nå, og for denne gangen.

For sannheten er at denne familien har siden 23. desember vært febersyk og hostet. Det har vært influensa og kanskje lungebetennelse (vet ikke sikkert, for vi har ikke vært hos legen). Uansvarlig kanskje å ikke besøke legen, men etter et brev fra landstinget om at de ikke lengre tar i mot folk med influensa, halsfluss, forkjølelse eller lignende besvær, så lot vi dette være. Landstinget har vært veldig tydelig i sin informasjon om at PENCILIN, ANTIBIOTIKA ikke vil bli gitt ved slike sykdomstilfeller. Kun hvile ordineres. Javel.

Eldste sønn ble syk den 23. desember. Da meldte feberen seg og han var slapp fram til 2. januar. Jeg var også noe febrig, og hadde lange hosteserier. Mot nyttårsaften ble jeg bedre, bare for å bli febrig igjen 3.januar. Jeg lå noen dager og så gjorde Mannen også. Feber, hoste og slapphet var det som rådet i huset. Vi satt inne og så at det snødde og at vinden blåste store skavler rundt husene.

Rundt 5.januar ble yngstemann febrig og fikk hoste. Samme dag besøkte jeg legen. Jeg tok mycoplasma-prøve og, under over alle undre, jeg fikk pencilin og hostesaft. Gjett om hostesaften hjalp! Nå dopet jeg hele huset med den for natta, og alle kunne sove i ro uten å hoste ut lunger og alle innvollene.

I dag er yngste mann uten feber og det samme er Mannen. Selv kjenner jeg meg friskere enn på lenge, men hoster. Jeg har astma som utløses av forkjølelselignende symptomer. Nå har jeg ikke tatt min astmamedisin like regelbundet som jeg burde, så mye av hostingen må nok skyldes det.

Mandag, kanskje, kan vi begynne å jobbe for alvor, og yngstemann kan komme seg på skole.

Tre uker har det gått, og vi har spist mengder med febernedsettende, c-vitaminer og drukket hostesaft. Tenk om vi er ferdig med dette for i år?

PS: Undertegnede har hostet siden november. Forkjølelses-astma er noe skit.

Vel, vi har hatt mange gode samtaler og et år ga jeg henne et korttidsabonnement på magasinet VI läser, som jeg selv er stor fan av. Og nå har vi startet en boksirkel. Så da kan vi strukturere treffene, lesingen og samtalene.

Bok O Nian heter vi, og selvfølgelig, jeg har startet en blogg for sirkelen.

Og det er da vår benkoppvaskmaskin bare dør. Midt i kostingen, så kommer det tragiske beskjeden fra kjøkkenet og juletreutbæreren: “Den fungerer bare ikke”. Vi hadde skrudd på slanger og renset filtret. Vi gjorde hva vi trodde var riktig, men Bosch´en bestemte selv. Ikke en kaffekopp til skulle den vaske. Et stort sukk ble det.

Her sto den hvite Bosch´en. Foto: Anne Wuolab.

I 18 år har benkoppvaskmaskinen vært i tjeneste her på gården. Februar 1994 ble den bært inn av Mannen og gitt i bursdagsgave til daværende gårdseier. Mannen introduserte sin nye dame, altså meg, i samme slengen til den samme og daværende gårdseier. Han kommenterte det slik: “Jeg liker jenta bedre enn oppvaskmaskinen”. Han ble min svigerfar og elsket benkoppvaskmaskinen.

Oppvaskmaskinen står nå sammen med vaskemaskinen (for klær) i parken for utgåtte husholdsmaskiner. De er hvite begge to og har hver sin snøhatt på. Den siste reise starter snart, for oppvaskmaskinen. Og vaskemaskinen.

PS: Kommentar fra eldste sønn: “Det er bedre plass på kjøkkenet nå.” Ingen sentimentalitet.

Foto: Anne Wuolab.

Sånn går det, når feber og hoste angriper familien i stort og enkeltindivider i det små. Alle ligger. Febernedsettende piller i blåe esker begynner å minke. Hosteattakkene avløser hverandre. Vi prøver å slumre og slappe av slik helsepersonalet sier når vi ringer dem for en time.

Så i morgen når DEN VIRKELIGE VIRKELIGHETEN begynner med skole og trening, er vi sengeliggende. Mannen må utsette sin reise til Kiruna og jobb som Ođđasat- tekster. Og jeg, jeg må klare å koke meg godt kaffe, nyttårsforsettet mitt.

Ja, vi har fått time. Ja, vi har fått medisin. Og ja, vi ligger.

Ute lyser månen. Inne brenner vi stearinlys.